Mens vi gikk der, kom mange bilder fra livet mitt til syne som lysglimt på himmelen over oss.
I hvert av bildene så jeg avtrykk av føtter i sanden.
I bildene av de gode stundene kunne jeg tydelig se avtrykket av to par føtter som gikk ved siden av hverandre.
Men i de vanskelige stundene, da jeg hadde det vondt og var redd, eller var fylt av sorg og mismot, var det bare ett par fotavtrykk i bildet.
Dette forstod jeg ikke, så jeg sa til Herren: Du lovte meg, Herre, at hvis jeg fulgte deg, ville du alltid gå sammen med meg. Men da livet mitt var aller vanskeligst, var det bare ett par fotspor å se. Hvorfor var du ikke hos meg da jeg trengte deg aller mest?
Herren svarte: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og ville aldri forlate deg. De gangene det bare var ett par fotspor i sanden, det var da jeg bar deg i armene mine.
4 kommentarer:
Dette var vakkert, eg ble rørt.
Denne teksten er veldig vakker..
Så sykt profetisk!
Konge med sånne tekster.
Hilsen Saxen.
Legg inn en kommentar